Skrevet til Titanicforlisets 90-årsjubileum, og fremført i den anledning i Midt i musikken på NRK P2 og på Norsk Sjøfartsmuseum.
Min
hustru har gitt meg på båten,
ja, altså, rent billedlig talt.
Jeg kunne jo ha tatt til gråten,
men gråten, den har jeg alt kvalt.
Og
skulle den først bli begravet,
så skjer d'ikke uten et pip -
Nei, jeg ville hoppe i havet
fra verdens moderneste skip.
Det var Titanic
- hvilket under!
En sistereis på signingstur.
Jeg fikk spandere noen runder
på kaptein Smith i full mundur.
På dekket
glitret diamanter,
men lenger ned i skipets buk
der bodde bitre emigranter,
som ikke kunne Skikk og bruk.
Så lenge skuta kan gå.
Lengst frem sto en og hakket tenner -
Hun lignet på Celine Dion.
Det våte
dekket ble en sklie,
ja, så jeg skled fra bar til bar.
Noen sa "Who is Mikael Wiehe?"
Jeg sa "A Scandinavian star".
Jeg hadde vært en tur i baren,
men baren hadde ikke is.
Jeg gikk tilbake til lugaren,
da kom det pluts'lig rum sørvis:
For gjennom
vindu' kom det masse,
Så min lugar ble nokså trang.
Det var som med en ketchupflaske,
at allting kommer på én gang.
Jeg grep tak i en lyrisk åre,
og skrev et lite avskjedsbrev.
Og blekket blandet seg med tårer;
jeg ble så rørt av det jeg skrev.
Men så
ble allting litt på skjeve,
(Men) Jeg hadde fått det siste ord.
Nå var jeg ferdig med å leve.
Jeg sprang på dekk - og over bord.
Jeg ventet bare på å bli våt,
og gå til bunns med smil om munn,
men gikk i dørken på en livbåt
og lå og kavet der en stund.
Det var så
mye skrik og tårer.
Jeg ropte ut: "Kan jeg få ro?!"
Da fikk jeg tildelt et par årer,
Men jeg fikk sitte mens de sto.
Vi kunne skimte no'n pingviner
oppå et isflak som fløt vekk.
Kvinnen ved siden av meg griner:
"Det var min mann i festantrekk!"
Omkring meg
frøs de og var kvalme,
så tiet alle helt en stund,
Orkest'ret spilte visst en salme
på veien ned mot havsens bunn.
Jeg kunne nesten ikke tro det,
men b'ynte langsomt å forstå:
(At) Tar du deg vann over hodet,
må du ha is i magen òg.
