Fredrik S. Heffermehl fører i Aft.p. 1.11. et rørende forsvar
for den israelske atomteknikeren Vanunu, som har vært fengslet siden han
i 1986 solgte militære hemmeligheter til engelsk presse.
I sin fredelige velvilje trekker Heffermehl nisseluen så langt ned at
verken fakta eller vanlig fornuft lenger er til bry.
Vanunu, derimot, skal plutselig ha mistet nisseluen. Heffermehl omtaler ham
som "mannen som studerte moralfilosofi, Kierkegaard og Sartre, på
kveldstid og oppdaget at han på dagtid bidro til Israels hemmelige våpenprogram."
Kierkegaard kan sannelig brukes til så mangt! At Vanunu så "leverte"
fotografier til Sunday Times, er korrekt nok, men han skulle ha godt betalt
for sin moral.
Vanunu har avslørt, og har fortsatt til hensikt å avsløre,
militære hemmeligheter som er sentrale for Israels sikkerhet. Og i Israel
er sikkerhet ikke helt uviktig. Men Heffermehl vet tydeligvis bedre: Vanunu
kan ikke skade Israels sikkerhet, snarere tvert imot. Men hvordan fremmer man
fred ved å avsløre sitt lands sentrale militære hemmeligheter
midt i et av verdens heteste konfliktområder?
Man kan mene så mangt om både atomvåpen og Israels arrogante
atompolitikk. Heffermehl krever at "Israel må godta at også
Vanunu har ytringsfrihet om atomvåpen". Så spionasje er altså
et spørsmål om ytringsfrihet, Heffermehl? Om man får det
litt vanskelig med samvittigheten etter nattlig lesing av Kierkegaard og Sartre,
så er det fritt frem for svik mot eget land, brudd på egne løfter,
og gjerne noen tusen pund på kjøpet?
Man får nesten være glad for at Heffermehl ikke har annet å
avsløre enn sin egen naivitet.