Språkrådets selvmål (Aftenposten april 2001)

Språkrådets vedtak om å sidestille "bannan" med "banan" er det ferskeste i en serie utspill fra en etat som får Heide-Steens Supperåd til å virke som en seriøs forskningsinstitusjon.
Man kan le av alle påfunnene, men som seriøse språkfolk har påpekt, er det alvorlige sider ved slike vedtak.

Norsk er et lite og sårbart språk, under stadig angrep utenfra. Og altså innenfra. Kulturnasjoner arrangerer landomfattende rettskrivingskonkurranser, hvor finalen vises på nasjonalt TV. EU setter av store ressurser til at selv de minste språkene i unionen blir opprettholdt på en skikkelig måte. Men Norsk Språkråd vil redusere norsk språk til et minste felles multiplum for hva den enkelte måtte finne på å skrive eller si. De hyppigste feil blir til gjengjeld omgjort til regel. Dette er en strategi som er mer feig og defensiv enn Drillo-fotball på sitt verste, men mens Drillos lag på den måten unngikk baklengsmål, klarer Språkrådet stadig å lage selvmål.

Men det er viktig å se det siste selvmålet i en større sammenheng - i forbindelse med språkstøtte i ny datateknologi. Norsk Språkråd krever at funksjoner for talegjenkjenning og stave- og grammatikkontroll skal være like god for norsk språk som for engelsk og andre språk. Og med "norsk" mener de både bokmål og nynorsk - samt dialekter og hele sekken med til de enhver tid godkjente former.

Man må nesten beklage at Norsk Språkråd i denne sammenheng er en offentlig institusjon, med formelt krav på å bli hørt. Med spriket mellom deres bidrag og krav, og deres begensede forståelse for sammenhenger i den virkelige verden, minner Språkrådet nå mer om en irrelevant møteplager enn en nødvendig bidragsyter.

(Contents)(Previous)