Halfdan W. Freihow slakter i Aft.p. 22.2. den norske oversettelsen av Zadie
Smiths roman ”Hvite tenner”. På flere plan, med eleganse, og
tydeligvis med god grunn.
Oversetting kalles ”det umuliges kunst”. Kunsten er å gjøre
det tilsynelatende umulige mulig. Men skal dette nødvendigvis være
et mål i seg selv? Må – og kan – all vellykket utenlandsk
litteratur oversettes til norsk?
Det har etter hvert gått automatikk i at engelske og amerikanske bestselgerbøker blir bestselgere også i norsk språkdrakt. Vi vil jo gjerne tilhøre den kulturelle verdensfamilien. (Dette gir seg til tider lett komiske utslag, som da vi lo godt av Soap, selv om det var en parodi på noe vi ikke hadde et forhold til.)
Men når det gjelder norsk oversettelse av språklige nyanser hos kulturnasjoner – for eksempel sosiolekter og dialekter – kan man lett komme til kort. Det er tross alt en viss forskjell på Storbritannias historie og kultur – hele referansegrunnlaget for forfattere – og vår egen lille utpost. Det er tilsynelatende så lite å spille på, at oversettelse til dagens innvandrernorsk er identisk med hvordan indianere snakket i norske guttebøker på 50-60-tallet. Og i oversettelser på film og TV blir ofte alle språklige varianter oversatt med østkantspråk.
I tilfellet Zadie Smiths roman, som i originalen lykkes primært på grunn av sin fabelaktige lek med engelsk språk og kultur med hele rikdommen av varianter, tillater jeg meg å hevde at en adekvat oversettelse for en gangs skyld ikke er det umuliges kunst, men umulig. La kunst være kunst. Det er mulig å spille Mozarts fiolinsonater på hardingfele eller torader, men det er ikke sikkert det er verdt innsatsen.