Den nye operaen skal ligge i Bjørvika; den dyreste og mest usikre løsning ble til slutt valgt - med vikarierende motiver på like gyngende grunn som på byggeplassen. Med tanke på andre byggeprosjekter på Østlandet de siste tiår setter man seg tilbake og venter på den uunngåelige baksmellen.
Men ikke Aftenpostens Tor Marcussen. Han har vært i Bilbao og sett Guggenheim-museet der. Og vil ha en kopi i Bjørvika. For dette er stort og dristig. Og Norge vi fremstå som en kulturnasjon. Hvorfor bruke sparebluss på den dyreste løsningen når man aktivt og visjonært kan svi av noen milliarder til?
Marcussen innrømmer at det tross alt er en liten forskjell på en amerikansk-finanisert kunstsamling av arkitektonisk betydning i en spansk bakgårdsby, og et operabygg i den norske turisthovedstad. Selv om forskjellen bare er økonomisk, geografisk, kulturell, topografisk og generell. Man bør jo ha en smule kritisk sans i et land hvor entrepenører og politikere mister bakkekontakten selv når de bygger tunnel.
Og det bør være et poeng i å beholde bakkekontakten i denne
sammenheng - om det så er på Bjørvika Beach eller med vann
over hodet. Tidligere i sommer har Samtidsmuseet lekt med tanken om å
legge sitt eget Guggenheimmuseum ved siden av operaens Sydney-operakopi i Bjørvika.
Så snart man lukter milliardoverskridelser, dukker de visjonære
opp. Kan vi ikke først som sist innse at det mest turistvennlige er kopier
av alle verdens mest kjente byggverk og oldtidsminner innerst i fjorden?
Man skal likevel ikke se bort fra at et operabygg i Bjørvika vil ha størst
arkitektonisk og kulturelt gjennomslag hos turistene hvis det på dagtid
fungerer som tømmestasjon for bobilenes toaletter.
.