Henrik Wigestrand tilbragte sommeren 1993 på en spesiell måte. Dette var i dager da Toppen Bech ennå ikke hadde gjort pilegrimsveien i nord-Spania til en slentrende, pludrende TV-kosestund, med bl.a. hjelpeløs harselering med tekster fra middelalderens munker... fordi de hadde et så gammeldags syn på kvinner.
(Datautgaven av denne artikkelen finner du her.)
Når man legger alene ut på en pilegrimsvandring mot Santiago de Compostela, kan mye skje. Og jo mer man legger i turen, desto større er fallhøyden. Men selv en mislykket, amputert vandring kan faktisk gi minst like mye som å komme hjem med offisielt sertifikat fra Santiago de Compostela.
Jeg fikk vite om caminoen av en portugisisk venninne i 1993. Dette var i de dager da Toppen Bech ennå ikke hadde gjort pilegrimsveien til en slentrende, pludrende TV-kosestund. Norske pilegrimer hadde verken eget tidsskrift, nettsted eller egen pilegrimsled mot Nidaros. Og prinsesse Märtha Louise var ennå ikke blitt lysfontene.
Så jeg kjente ikke til Camino de Santiago, og kjente heller ingen som gjorde det. Med litt grundigere under-søkelser kunne jeg nok funnet frem til Eyvind Luthen. Men det var desto mer spennende, både for sjelelige og kulturelle interesser. Og med tro, håp og nysgjerrighet satte jeg kursen for Spania. Uten helt på vite hva jeg gikk til, bokstavelig talt.
Habla sabla
dårlig
En telefon til pilegrimskontoret i Santiago førte meg til feil adresse
i Léon. Men med bistand av turistkontoret i byen, hvor ingen kunne et
ord engelsk, fant jeg frem til en bispefunksjonær som kunne utstede pilegrimspass.
Han kunne også bare spansk. Etter en tegnspråksamtale som kunne konkurrert med Mr Bean, fikk jeg til slutt utstedt et pilegrimspass til Enich Elcestrand fra Norway i Oslo. Basert på håndskrift i passet. Men dette kunne sikker rettes opp i Santiago, og det ville vel heller ikke skape identitetsproblemer i det hinsidige.
Bagasje eller
tonnasje?
Bagasjen man tar med, er en viktig faktor. Selv hadde jeg tenkt på det
meste - og tatt med alt sammen. Mens de fleste bar på en liten sekk med
etpar skift og toalettsaker, bar jeg på en 70 liters ryggsekk med 15 kilo
bagasje. I tillegg til tolags sokker med gnagsårfri garanti, talg og salt
og mye annet hobbymedisinsk snadder, hadde jeg med alt fra tweedjakke til lesestoff.
Som en modernisert Askeladd.
Fristelser
? Ja takk!
Landsbyen Cacabelos var første
rasteplass. Min menyspansk forsto at skiltet ved vertshuset inviterte pilegrimer
inn til et glass og et stykke empanada. Siden eierens
datter Leni kunne engelsk, ble det mer
av begge deler, rundtur med hilsing på søstre og kokker - og på
pappa Tope. Etter hvert satt jeg ved flygelet i en tom restaurant og sang Beatles'
"Let it be" for Leni. Deretter kjøpte jeg en spaserstokk -
uten å vite hvor nyttig den skulle bli.
Med nød og neppe - og en svak promille - klarte jeg å komme meg
videre.
Spennende spindelvev
I landsbyen Villafranca har kirken en Puerta del Perdón, en nådeport
som syke eller utmattede pilegrimer kunne gå eller krype gjennom, som
et godkjent substitutt for selve Santiago. Litt tidlig for meg - trodde jeg.
Jeg gikk inn den vanlige åpningen, og fikk hjelpe de lokale señoraene
med å tørke spindelvev fra de øverste krokene i kirke-vinduene.
I seg selv en spennende opplevelse - å balansere på benkeryggen
i en gammel spansk kirke, med en spansk bondekone i den ene hånden og
en lang stav med kost av påfuglfjær i den andre.
Riktig selskap
Mange pilegrimer som har overnattet i Villafranca vil sannsynligvis ha opplevd
queimada-seansen, med messing av en uhøytidelig blanding keltiske
eder og latinske velsignelser over en flammende gryte hjemmebrent. Etterpå
fikk alle et et lite drammeglass med brennende brennevin - nordmannen først.
Selv hadde jeg slått meg sammen med en gjeng spanske medisinerstudenter - med deres fagområde ble av praktiske grunner holdt skjult for alle andre. Og mens tyske sykkelpilegrimer støyet ved et annet langbord, ble jeg del av et hyggelig, lærerikt og nyttig fellesskap.
Blodig motbakke
Den neste etappen, opp til Cebreiro i fjellene, er en av tyngste på caminoen.
3-4 mil, med sterk stigning. I stekende sol. Etter en frisk utmarsj ved 4-tiden,
begynte jeg å kjenne antydning til gnagsår på hælene.
Og det ble stadig verre.
Så sitter man der på en lav mur i en fredelig liten landsby, med blodige sokker og optimistisk plaster. En gammel, sortkledd dame kom bortom, og ga meget nytttige tips om snarveier opp i opp til Cebreiro i fjellene - på uforståelig spansk.
Absurde gleder
Turen opp bakkene til Cebreiro var noe av det mest smertefulle jeg har opplevd.
Men om man vet å verdsette livets absurde sider, har man fremdeles utbytte
av utsikt, dufter, og tanken på hva en enslig norsk vandrer skal gjøre
når man møter veggen på en spansk fjelltopp. Og nesten fremme
ved Cebreiro bryter glade galisiske pilegrimer ut i lokal sang når de
passerer grensen til Galicia.
Lutt er glede
Mine spanske medpilegrimer tok meg med inn på et vertshus, til iskaldt
øl og lystig allsang til en medbragt spansk lutt. Jeg grep også
lutten og spilte en egen sang med spanske rytmer. Spanjolene presset seg tett
opptil for å høre, og uttrykte sin overraskelse over at norsk musikk
var ganske lik den spanske.
På vårt rom i herberget gikk de spanske medisinerne løs på mine infiserte gnagsår med en alvorlig mine. Men selv ikke deres innholdsrike mobile lasarett kunne ikke håndtere all verdens elendighet.. De ringte derfor til Guardia Civil, og spurte om de kunne kjøre meg til en lokal lege og deretter til neste overnattingssted, en dags vandring fra Cebreiro.
Guardia Civil
Guardia Civil var det fryktede politi under Franco, men nå forsøker
de å være serviceorienterte. En jeep med to
offiserer dukket opp neste morgen, og mine venner sendte Manolo
fra Malaga, en forvokst speidergutt, med oss som tolk. Han kunne nemlig minst
to engelske ord, you og good. Og for en kommunikator som Manolo kan dette være
nok. Da jeg diskret spurte ham om ikke Guardia Civil hadde et tvilsomt rykte,
svarte han "You good - Guardia Civil good! You no good - Guardia Civil
no good!"
Gnagsår og hjerteinfarkt
Både strikte, væpnede politimenn, en mutt, kvinnelig lege og flere
vi møtte på vår vei, ble overrumplet av Manolos talegaver.
Legen hadde da også grunn til å bli overrumplet, da Manolo i en
bisetning spurte hvor han kunne få tak i nitroglyserin. Gnagsår
eller hjertetrøbbel - pilgrimer skal til Santiago, uansett hva kroppen
sier.
Da jeg avslutningsvis spurte legen om jeg kunne fortsette vandringen, svarte
hun etter en tenkepause: "Teoretisk sett: nei". Hun visste
mer enn nok om pilegrimer i praksis.
3 mil med Guardia
Civil
Guardia Civil kjørte oss like godt de tre milene til klosteret i Samos.
Så kunne vi fortsatt være sammen med våre venner, som vi passerte
underveis. Offiserene tutet oppmuntrende til alle pilegrimer de passerte. Bak
i jeepen satt Manolo og jeg og vinket. Utsikten var nydelig. Den eldste offiseren
talte vakkert om landskapet. Den yngste talte vakkert om syklisten Indurain.
Manolo talte varmt med dem begge. Jeg beundret landskapet. "Good?"
spurte Manolo. "Good" svarte jeg.
Bar og aftenbønn
I Samos bodde pilegrimene i en sovesal i klosterkomplekset, med utgang på
baksiden av klosteret, vis-a-vis en liten bar/restaurant. Det lå ingen
motsetning i dette. Noen av oss pilegrimer satt utenfor baren med et glass kaldt
øl og ventet på å bli hentet til aftenbønn sammen
med munkene klokken 22. Etter bønn og sang og suset fra munkekapper på
ve inn og ut, gikk vi over gaten igjen og spiste og drakk et godt måltid.
Lege i sommerkjole
Pilegrimene i klosteret fikk besøk av en ung kvinnelig lege i utringet
sommerkjole, som undersøkte eventuelle såre føtter og bristende
hjerter. Mine spanske venner organiserte resept og henting av penicillin, jod,
og bandasje til meg på medisinerstudent Esthers
navn og sosialnummer. Disse spanjolene tok pilegrimsfellesskapet på alvor,
og var meget opptatt av hvorvidt den norske pilegrimen ville kunne fortsette.
Søndag
morgen i bar
Søndag morgen lå tåken tung over Samos og over den norske
pilegrims potensiale. Jeg pakket en del av ryggsekkens innhold i en stor pappeske
for å sende i forveien til en venninne i Madrid. Siden det var søndag,
var det umulig å få sendt esken, men Manolo ba den motvillige barjenta
om hun kunne sende esken neste dag. Hun fikk 100 kroner i pesetas, og fikk beskjed
om å beholde det som ble til overs.
Det første hun gjorde mandag morgen var å sende meg en postanvisning med de 50 kronene som ble til overs.
Subber avgårde
til Sarria
Så subbet jeg av gårde
mot Sarria, på nykjøpte, lette strandsko, uten gnaging på
hælene. Syklistpilegrimer jeg hadde møtt syklet forbi og ønsket
god tur før de forsvant i tåken. Det gjorde forsåvidt jeg
også. En alternativ pilegrimsvei førte meg inn i den galisiske
urskogen. En rev ruslet plutselig 20 meter foran meg på landeveien opp
gjennom skogen. Den så seg tilbake, skulle til å søke dekning
i buskaset, men kunne antagelig lukte pilegrim og gnagsår i harmløs
kombinasjon.
Har du set
min kone?
Vegetasjonen var fantastisk variert, og gjeterkoner og andre hilste blidt. Den
alternative veien førte meg gjennom en liten landsby som luktet stramt
av gjødsel, og hvor lite hadde endret seg de siste 100-200 årene,
så langt man kunne se. Så stoppet en bil bak meg, og jeg trodde
jeg plutselig hadde lært spansk da jeg forsto at mannen sa "Har du
sett min kone?" Men det var en danske jeg hadde møtt dagen før,
og jeg satt på med hans ville ferd til Sarria - med akutte gnagsår
på nervene.
Men går
det tog?
På landsbygden i Spania går togene sjelden. Da jeg fortalte min
spanske venninne på telefonen fra Norge at jeg planla å ta tog i
Spania, gjentok hun vantro: "Tog?" Ja, tog, sa jeg. "Men går
det tog?" spurte hun. "Ja, det står jernbanespor på kartet",
svarte jeg. Et nettverk av jernbanelinjer. "Men går det tog?"
gjentok hun.
Sjelen er fornærmet
Det er bedre med en amputert vandring enn en amputert fot. Men det er ikke noe
stas å ankomme Santiago de Compostela med tog. Sjelen føler seg
selvsagt litt fornærmet, og man humper rundt som en slags annenrangs turist.
Men med tanke på hva jeg fikk ut av fire intense dager som pilegrim - etter måneder med planlegging og forventning - mistenker jeg at et nytt forsøk på mange måter ville bli et antiklimaks, uansett om jeg smertefritt hadde vandret hele caminoen.
Postscript:
Returpilegrim
Det er selvsagt en smule upraktisk å avslutte en tur halvannen uke før
planen, og være indisponert for sightseeing, når man har en billett
som ikke kan endres. Jeg haltet opp med min spaserstokk til SAS-kontoret i et
Madrid-høyhus, og sa:
"Jeg
vet det ikke er mulig å endre billetten, men hvis det hadde vært
mulig, ville jeg satt stor pris på det".
Den spanske SAS-damen svarte mutt "Nei, din billett er ikke mulig å
endre".
"Nei,
jeg er klar over det."
Så sier damen: "Men hvis det hadde vært mulig, når
ville du da ha ønsket å reise hjem?"
Jeg svarte "Jeg vet det ikke er mulig, men teoretisk sett ville jeg ønsket
å reise hjem på torsdag".
"Det er jo ikke mulig å endre denne billetten", sier damen, fremdeles uten å fortrekke en mine, "men når på dagen kunne du ellers tenkt deg å dra?" På denne måten fortsatte og fullførte vi en herlig absurd samtale med lykkelig slutt, som ingen kunne oppfatte som annet enn en beklagelig men korrekt avvisning.