Henrik Wigestrand tilbragte sommeren 1993 på en spesiell måte. I reiseskildringen nedenfor påviser han hvordan det meste kan ses i lys av data og nettverk. Særlig med god porsjon ironi, som han også har benyttet til 2-3 Digital-revyer. Og for ordens skyld: dette var i dager da Toppen Bech ennå ikke hadde gjort pilegrimsveien til en slentrende, pludrende TV-kosestund, med bl.a. hjelpeløs harselering med tekster fra middelalderens munker... fordi de hadde et så gammeldags syn på kvinner.
Nettverk kan være så mangt > St. Jakob > Pilegrimsferd > Vikinger > Moderne pilegrimsferd > Fra fly til føtter > Spansk > Pilegrimspass > Til fots! > Santa Marias gule piler > Cacabelos > Villafranca > Middag > Heksebrygg > Hjelp fra fagfolk > Cebreiro; piker, øl og sang > Guardia Civil > Gnagsår og hjerteinfarkt > Penicillin og alkohol > Søndag morgen i bar > Subber avgårde > Har du set min kone? > Fremad revers! > Sarria > Santiago de Compostela > Juggelfeber > Jakob Flaskeåpneren
Nettverk kan være så mangt. Over Digitals elektroniske nettverk kom forslaget fra en kollega i Portugal, om at jeg kunne bruke ferien til å slå følge med en eks-Digitaler som skulle gå den 1000 år gamle pilegrimsveien til Santiago de Compostela. Fra de franske Pyreneer og 77 mil på tvers av nord-Spania.
Denne veien var en viktig del av middelalderens nettverk. Et nettverk for tranport, til fots og på hesteryggen, på kryss og tvers av Europa. Dermed ble det også et nettverk for formidling av kunnskap og tradisjoner. Ikke bare dit man kom, men også dit man skulle tilbake, i form av ting man så og hørte underveis.
Men når man sitter foran en dataskjerm, lyder forslaget om å gå i pilegrimenes fotspor nærmest absurd. På den annen side gir datanettverket tilgang til flere opplysninger om emnet. Og kontakt med andre som kjenner ruten. Og da nysgjerrigheten først var vekket, var det etterhvert ingen vei utenom.
Og jeg begynte å lese om bakgrunnen for pilegrimsveien til Santiago, som faktisk er et av verdens viktigste kulturminner, ifølge UNESCO. St. Jakob, en av apostlene, hadde vært i Spania og misjonert. Han ble halshugget da han kom tilbake til Jerusalem. Men noen venner fraktet liket på båt til Spanias vestkyst. Endel merkverdige hendelser i tilknytning til hans grav der, førte både til dyrking av St. Jakob, og til bygging av en vakker by der han visstnok skulle være begravet.
I løpet av noen hundreår overgikk dette fenomenet alle våre begreper om vellykket markedsføring. Ved bruk av tidens primitive nettverk. Santiago ble etterhvert erklært som like hellig som Jerusalem og Roma av paven. Pilegrimer fra hele Europa strømmet til Santiago, de fleste til fots, andre på hest eller i båt.
Pilegrimsvandringen hadde viktige bivirkninger. Underveis møtte man pilegrimer fra andre land og steder, og på denne måten ble kunnskap om kultur og geografi spredt over hele kontinentet. Langs veiene til Santiago vokste det opp byer, og byggeskikken langs veien ble påvirket av flere arkitektoniske retninger. Særlig satte franskmennene sitt preg på arkitekturen i nord-Spania.
I den engelske 1300-tallsdikteren Chaucers verk "Canterbury Tales", om pilegrimer på vei til Canterbury, omtales en dame fra Bath som hadde vært to ganger i Jerusalem og én gang i Santiago. Så byen var kjent over hele Europa på 1300-tallet.
Mer overraskende var det å lese i Snorre at både Olav den Hellige og Sigurd Jorsalfar hadde vært innom Santiago, på vei til Miklagard og Jerusalem. Sigurd hadde til og med overvintret i Santiago. Man kan fundere på hvordan vikingene gjorde seg forstått der nede. Om det var sverdene som talte også her, med samme klare budskap som hadde kristnet Norge.
1993 var et Hellig År i Santiago. Siden den 25. juli falt på en søndag. Dette hellige året har Galicia, en av Spanias mer tilbakestående landsdeler, brukt til en enorm markedsføring av Santiago og av landsdelen, med egen pilegrimslogo. Og pilegrimspins, som seg hør og bør. Markedsføringen og de kommersielle sidene ved det har faktisk skremt erkebiskopen i Santiago - den åndelige kjernen blir borte i all viraken.
Som ledd i det hellige året ble det derfor arrangert konserter med verdens ledende klassiske, jazz- og popartister, fotballturnering med de beste spanske og søramerikanske lag, veteranbilløp, sykkelritt, og en rekke andre arrangementer.
Likevel var det nok det åndelige som trakk hundretusener av mennesker fra hele verden til Santiago dette året. Og endel tusen av dem valgte å ankomme byen til fots eller på sykkel.
Overgangen fra jobb i Norge til pilegrimsvandring i Nord-Spania var en trinnvis nedtrapping av farten - i følgende rekkefølge:
· Datanettverk
· Fly
· Madrid-taxi
· Intercity-tog
· Lokaltog
· Apostlenes hester
Hurtighet
Digital skryter av hvor hurtig Alpha-brikken er. Men man begriper først hurtighet i en Madrid-taxi. Sjåførene kjører og snakker så fort, at hvis man filmet det og kjørte det i sakte film, ville alt virke normalt.
Konduktøren på toget snakket spansk. På stasjonen i León snakket de bare spansk.
Damen på hostalet - en stor leilighet med utleide rom med hvitløkslukt - snakket bare spansk. På turistkontoret i León, en middels stor by med mange severdigheter, kan de også bare spansk. Og mannen i kjøttdisken på supermarkedet snakket spansk. Det er mange nok spanjoler i verden til at de tror de kan kjøre på et slags lokalt nettverk, språklig sett. Den øvrige verden gjøres kompatibel ved dubbing på TV og kino.
Dubbing blir en slags bakgrunnsprosess, en konvertering som sluttbrukeren ofte ikke legger merke til, og som gir spanjolene innrykket av at verden fortsatt er det samme nettverk som conquistadorene og Columbus etablerte.
Mange spanjoler viser derfor en motvilje mot å forstå. Jeg lærte meg til å vente - å vente til de kom over motviljen, og begynte å bli nysgjerrig på hva den fremmede egentlig prøvde å si. Fra databransjen er jeg jo vant til lang svartid. Og det er ikke umulig å kommunisere med spanjoler. Det tar bare litt tid. Hvis man altså ikke kan spansk.
For å være ekte pilegrim, må man inneha et pilegrimspass. Dette passet gir rett til gratis losji i pilegrimshytter og klostere underveis, og stemples på klostere og i kirker, slik at bispemyndighetene i Santiago kunne se at man ikke hadde jukset underveis. Et godt eksempel på dette gis i regissøren Bunuels film Melkeveien, en satire over den katolske kirke, der to pilegrimer haiker fra Paris til utkanten av Santiago.
Bispefunksjonæren i León, som utstedte slike pass, kunne også bare spansk. Etter en tegnspråksamtale som kunne konkurrert med Mr Bean, fikk jeg til slutt utstedt et pass. For ordens skyld baserte han mitt navn på signaturen i mitt norske pass - og som pilegrim gikk jeg følgelig under navnet Enich Elcestrand. Fra Norway i Oslo. Tja, hvorfor ikke? Om man kommer til Perleporten, er det neppe den typen legitimasjon som skaper problemer. Håper jeg.
Hvem lytter?
I forbindelse med konfidensielle prosjekter i Digital, er telefonen blitt merket med huskeregelen "Du snakker - hvem lytter?" Jeg kom til å tenke på dette da jeg satt på toget fra León til mitt startsted i Ponferrada. To middelaldrende spanske damer satt tvers over midtgangen for meg, vis à vis hverandre. De snakket sammen. Hele tiden. Ja, ikke bare snakket de sammen, men de snakket samtidig. Hele tiden. Men hvem lyttet?
I dataverdenen kalles det full dupleks, dette at man kan sende signaler begge veier samtidig. "Det var oss spanjoler som oppfant full dupleks!" påsto en spansk datamann senere, da jeg fortalte om episoden. "Og du lyttet jo!" tilføyde han.
Når jeg endelig får tatt fatt på pilegrimsveien, viser det seg at "veien" ikke nødvendigvis er entydig. Selv om dagens veinettverk delvis bygger på middelalderens, er det hele tiden muligheter for feiltrinn - stikkveier, parallelle veier, osv. Fortidens pilegrimer hadde ingen hast, og etablerte derfor en konstant meny med alternative avstikkere, snarveier og omveier.
Dagens pilegrimer er litt mer resultatorienterte. Jeg møtte et spansk par som allerede hadde lagt 29 dager og 27 mil bak seg fra Pyreneene. De kranglet om veien ved hver eneste mulige avstikker. Typisk nok er det henne som spør mest - ordentlige menn spør nødig om veien.
Når man står overfor hverdagens små og store usikkerheter, leter datafolk ofte etter Hjelp-tasten. Pilegrimenes hjelp kaltes Santa Marias piler - gule piler som var malt på steiner, trær, vegger eller skilt, ved de fleste veiskiller.
- og som viste pilegrimene veien når de fikk tvilen over seg. De fungerte på samme måte som Turistforeningens røde T'er, men var enda mer diskrete. Og dukket som regel bare opp idet du begynte å lure. Selv på øde stier i ødemark og skog kunne du være sikker på at hvis du kom til et veiskille, sto det en liten gul pil et sted. Som de gamle pilegrimer sang:
Små gule piler som viser
meg vei,
Santa Maria har malt dem for meg.
Hvis du ser etter, ser du også dem:
små gule piler som fører deg frem.
Pilegrimsveier har gjennom tidene fremmet handels- og servicenæringen. I pilegrimenes fotspor vokste landsbyer og byer opp, og pilegrimenes fotspor selv ble etterhvert til landeveier og motorveier.
I landsbyen Cacabelos så jeg et tydelig eksempel på dette. Et skilt ønsket pilegrimer velkommen inn på tavernaen til en gratis forfriskning. Og et stykke empanada. Det viste seg at innehaveren også eide en prisbelønnet vingård i nærheten. Og han visste hva han gjorde.
I likhet med de fleste andre pilegrimer, vil jeg i ettertid alltid snakke varmt om denne vinen, og dermed markedsføre den utover i Spania. Og i resten av verden. Vinen til Tope. Det gjorde ikke saken bedre - eller det var vel nettopp det det gjorde - at innehaverens datter kunne engelsk. Jeg kjøpte en pilegrimspins (siden nå Norsk Språkråd så viselig har bestemt at det heter én pins...), og hun bød meg det ene glasset etter det andre, og introduserte meg for søstre og kokker. Det var ned nød og neppe - og en smule promille - at jeg motvillig klarte å rive meg løs for å fortsette vandringen.
Nådeport
I landsbyen Villafranca (som navnet tilsier, ble denne byen opprettet av franskmennene) fantes Santiago-kirken. Dette var en viktig post på pilegrimsveien i middelalderen. I likhet med kirken i León hadde den en Puerta del Perdón, en nådeport som syke eller utmattede pilegrimer kunne gå eller krype gjennom, som et godkjent substitutt for selve Santiago.
I prosjektsammenheng kunne man vel ofte ønske seg en slik mulighet til å avbryte halvveis - og bli belønnet for det.
Pilegrimsinnkvarteringen ved kirken var enkel, men tilstrekkelig. Køyesenger under solid teltduk, to dusjer, to toaletter og en vaskekum. Trebygget inneholdt en enkel spisesal med benker og langbord, og kjøkken. Telefon- og brusautomat fantes det også. Og en enkel bar med alle rettigheter. Samt en souvenirbutikk. Det Hellige År 1993 er big business. Når det gjelder effekter, tror jeg Xacobeo 93 slår Lillehammer-OL ned i beksømstøvlene.
Det er en avslappet, tilfreds stemning blant pilegrimene som har kommet frem til et overnattingssted. Mange går like lange dagsetapper, mellom 2 og 4 mil, og dermed blir man etterhvert kjent. Ofte når man frem til overnattingsstedet ved 2-tiden om dagen. Så slipper man den verste heten, og kan spise det viktige måltidet midt på dagen i en lokal restaurant. Deretter slapper man av, sover, lapper gnagsår, og vasker klær. Og prater. På så fine lange varme dager som Spania hadde i juni, var tøyet tørt innen solen gikk ned. Og dermed holder det med etpar T-trøyer og en genser i sekken.
Jeg fulgte noen spanjoler på en promenade før middagen, til en bortgjemt kilde, der kirken i alle tider hadde hentet sitt vann. Vann med kraft. Ifølge en yoga-ekspert fra Barcelona, hadde Villafranca og Santiago vært viktige steder for de gamle kelterne, og kelternes trekkvei og hellige steder ble senere adoptert av kristendommen. Kulturelle nettverk går i arv. Det er en egen energi her, fortalte han.
Yoga-eksperten het Jesus. Ikke spesielt morsomt for spanjoler. Men for en nordmann er det en opplevelse å legge igjen en beskjed: Jesus har ringt. Ring ham.Man ser for seg store telefonregninger.
Ved middagen delte jeg bord med spanjolene. I støyende full dupleks-samtale. Ved det andre langbordet satt det tyske pilegrimssyklister. Også støyende , men på en mer brautende måte. Det passet fint å fordype seg i maten og vinen. Hvis høyrøstet tale ble regnet som forurensning, ville det være et åpent gap i ozonlaget over Spania.
Etter middagen fremførte verten - en Festus-lignende figur - dikt om pilegrimsveien for spanjolene. Han fortalte også anekdoter som tydeligvis var morsomme. Men for en nordmann som ikke kan særlig spansk, var de omtrent like morsomme som Leif Juster ville være for spanjoler. Nok et kulturelt nettverk med høy kompatibilitetsterskel. Med mindre man bare ler med.
Meiga er gammel nordspansk tradisjon, med trollmenn og trollkvinner. Denne del av gammel keltisk kultur ble forsøkt utryddet under inkvisisjonen. Siden har den levd videre i det skjulte - på alvor og for moro skyld. I kveld var det for moro skyld - og til gjengjeld svært så moro.
En fascinerende del av denne keltiske tradisjonen er nemlig queimada. Ordet betyr "brent", og dét med rette. Verten rørte rundt i en kjele med brennende hjemmebrent, og messet en uhøytidelig blanding av keltiske eder og latinske velsignelser. Mot gnagsår og alt som vondt var. Mens flammene lyste opp i den svarte spanske sommernatten. Da han var ferdig og alt var såre godt, fikk alle et lite drammeglass med brennende brennevin. Det første gikk til nordmannen. Med forbud mot å drikke. Brennende drikke har da heller aldri vært spesielt vellykket for folk med skjegg.
Da vil alle hadde fått glass, og blåst ut flammen, skulle alle etter tradisjonen skåle med hverandre. Og det ble skålt på castelliansk, gallego, tysk, fransk, new-zealandsk og norsk - i dette sterke, kortvarige nettverk som god drikke i uminnelige tider har bidratt til. Bilde.
Så senket den spanske stillheten seg over sovesalen. Utenfor sang gresshoppene sine godnattsanger. Men dét kunne ikke vi høre, for tyskernes høyrøstede skvaldring ville ingen ende ta, selv i en mørk sovesal. Warum muss man immer Deutsch hören?
Sovesal
En sovesal for pilegrimer er et dynamisk sted.
De første legger seg når de kommer frem på ettermiddagen. De siste legger seg omkring 2 om natten. De første står opp ved 3-4-tiden. På grunn av heten på dagtid, er det gunstigere å gå så mye som mulig om morgenen. Ved 3-tiden lusket de første rundt blant køyesengene med lommelykt, og prøvde å finne sine egne som skulle vekkes.
Med unntak av lommelyktene, minnet det hele svært om innspurten på et prosjekt i Digital.
Neste dag besto av den tyngste etappen på pilegrimsveien. 3-4 mil, med sterk stigning. I stekende sol. Gnagsår gjorde ikke saken noe bedre for den norske pilegrim.
Jeg la om blodige bandasjer på en mur i en fredelig liten landsby. En gammel, sortkledd dame kom bort, og uttrykte sympati. Hun ga også meget nytttige tips om snarveier opp i opp til Cebreiro i fjellene.
Men damen snakker selvsagt spansk. Jeg føler meg som en naïv data-sluttbruker som får viktige instruksjoner og tips av en hacker - utrolig viktige og nyttige opplysninger, men fullstendig ubegripelig.
Jeg kom til slutt frem til Cebreiro - en husklynge med kirke, kloster og gamle keltiske steinhus med stråtak - på en åstopp omkring 1200 meter over havet. Utsikten var spektakulær - selv når man hevet blikket fra føttene.
Mine spanske medpilegrimer tok meg med inn på et vertshus, til iskaldt øl og lystig allsang til en medbragt spansk lutt. Lutten ble sendt rundt til andre som kunne spille og eller synge. Musikk er et sterkt nettverk. Jeg tok sjansen, og sang en egen sang, Anne fra Norge, om en jente som dro til Spania for å finne seg mann. Med spanske rytmer.
Spanjolene presset seg tett opptil for å høre, og uttrykte sin overraskelse over at norsk musikk var ganske lik den spanske... Men den verdensomspennende populærmusikalske arkitektur og dets klisjénettverk er jo for lengst etablert som en melkeku for plateselskaper og lignende.
Mine spanske følgesvenner hadde vist seg å være unge leger - eller det var vel kanskje derfor de var blitt mine følgesvenner - og nå var de alvorlig bekymret for de infiserte gnagsårene mine. Selv deres innholdsrike mobile lasarett kunne ikke håndtere all verdens elendighet.. De ringte derfor til Guardia Civil, og spurte om de kunne kjøre meg til en lokal lege.
Guardia Civil var det fryktede politi under Franco, og selv om de i den senere tid har jobbet for å gjøre sitt omfattende nettverk kompatibelt med det moderne, demokratiske Spania. Likevel har spanjolene fortsatt mye respekt og en smule angst.
For en nordmann med rent mel i posen og for mye bagasje i sekken, derimot, var dette en spennende opplevelse. Men da jeg spurte medpilegrimer om noen kunne ta bilde av de to væpnede offiserene og meg, var det åpenbar usikkerhet på begge sider. Men en tilgjort norsk naivitet fikk - som i Midtøsten-forhandlingene - partene til å slappe av og smile til fotografen.
Utenfor var luften klar og sval. Morgentåken lå som en fjord av bomull langs dalbunnene langt der nede.
Manolo fra Malaga, en forvokst speidergutt, skulle være med til legen som tolk. Dette skyldtes at han kunne si to engelske ord, you og good. Dette virker kanskje noe begrenset, men var tilstrekkelig til at han ga et utfyllende svar på mitt spørsmål om frykten for Guardia Civil: You good, Guardia Civil good! You no good, Guardia Civil no good! Selv var han absolutt "good". Det han manglet i språkkunnskaper, tok han igjen med en fabelaktig sosial intelligens. Og et snakketøy uten like. Mitt brukervennlige grensesnitt mot spanjolene.
Både strikte, væpnede politimenn, en mutt, kvinnelig lege og flere vi møtte på vår vei, ble overrumplet av Manolos talegaver. Legen hadde da også grunn til å bli overrumplet, da Manolo i en bisetning spurte hvor han kunne få tak i nitrolglyserin. Gnagsår eller hjertetrøbbel - pilgrimer skal til Santiago, uansett hva kroppen sier.
Da jeg avslutningsvis spurte om jeg kunne fortsette vandringen, tenkte legen seg om en stund før hun svarte "Teoretisk sett: nei". Hun visste nok om pilegrimer i praksis.
3 mil med Guardia Civil
Guardia Civil kjørte oss like godt de tre milene til klosteret i Samos. Så kunne vi fortsatt være sammen med våre venner, som vi passerte underveis. Offiserene tutet oppmuntrende til alle pilegrimer de passerte. Og bak satt Manolo og jeg og vinket. Utsikten var nydelig. Den eldste offiseren talte vakkert om landskapet. Den yngste talte vakkert om syklisten Indurain. Manolo talte varmt med dem begge. Jeg beundret landskapet. "Good?" spurte Manolo. "Good" svarte jeg.
Samos
I Samos bodde pilegrimene i en sovesal i klosterkomplekset, med utgang på baksiden av klosteret, vis-a-vis en liten bar/restaurant. Det lå ingen motsetning i dette. Noen av oss pilegrimer satt utenfor baren med et glass kaldt øl og ventet på å bli hentet til aftenbønn sammen med munkene klokken 22. Etter bønnen gikk vi over gaten igjen og spiste og drakk et godt måltid.
Lokale nettverk
Små restauranter på den spanske landsbygden er også lokale nettverk. Under lunsjen var det livlige meningsutvekslinger mellom de 5 bordene i restauranten, mellom folk som aldri hadde møtt hverandre. Og etter temperamentet å dømme, var det best at enkelte av dem ikke møtte hverandre igjen heller. For en utenforstående virker det nokså tilfeldig når og hvorfor hissige diskusjoner oppstår blant spanjoler.
Lege i sommerkjole
Pilegrimene i klosteret fikk besøk av en ung kvinnelig lege i sommerkjole, som undersøkte eventuelle såre føtter og bristende hjerter.
Mindre bristende hjerte fikk man knapt nok etter hennes undersøkelse. Den vakre legen i utringet sommerkjole ga den norske pasienten full innsynsrett mens hun undersøkte de ubrukelige føttene.
Jeg ble vekket tilbake til verden av en bunke resepter, på penicillin, jod, bandasje, m.m., som legen skrev ut til meg på min medpilegrim Esthers navn og sosialnummer. Legen trakk på skuldrene da jeg spurte om jeg kunne gå videre. Men ingen alkohol til penicillinen, presiserte hun. Jeg ante et snev av hevn fra legestanden: la disse fantastene ødelegge seg, men kunstig moro skal de ikke ha.
For første gang på lenge følte jeg for en krangel. En krangel om en tåpelig liten sak - i god spansk tradisjon. Jeg hadde med penicillin i sekken, og den vedlagte brosjyre fra apoteket i Norge tillot "moderat konsum av alkohol" under penicillinkuren.
Sovesal
En sovesal for pilegrimer er som sagt en fascinerende opplevelse. Køyesenger med pilegrimer i alle aldre, noen med sykkelen parkert ved sengen. Snorking er uunngåelig. Og som nevnt tidligere, er det bare 2-3 timer midt på natten at de fleste sover samtidig. Men ellers var sovesalene som spanske hjem forøvrig - de brukes i liten grad til sosialt samvær. "Fest på rommet" må være en nøtt å oversette fra norsk til spansk.
Med vissheten om at min vandring ubønnhørlig nærmet seg slutten, var det stadig mindre fristende å våkne om morgenen. Etter eget forsøk på å rense og plastre sårene, tok legepilegrimen José Manuel heldigvis over. Ute lå morgentåken tung og kald.
Det var søndag, og derfor umulig å få sendt esken med overflødig bagasje med posten. Da baren over veien åpnet, klokken 8 søndag morgen, gikk vi dit for å spise frokost. José Manuel spurte den motvillige barjenta om hun kunne sende esken neste dag. Hun fikk 100 kroner i pesetas, og fikk beskjed om å beholde det som ble til overs.
Det første hun gjorde mandag morgen var å sende meg en postanvisning med de 50 kronene som ble til overs.
Mine planer var å gå til Sarria, 12 kilometer unna. Der var det jernbane. De andre skulle gå til Portomarin - en etappe på 42 kilometer. "Avgjørelsen om å eventuelt avbryte en pilegrimsferd er en meget personlig sak", sa José Manuel alvorlig til meg. Han anbefalte meg å se an saken når jeg kom til Sarria.
Jeg subbet avgårde uten et skikkelig farvel. De andre ville snart ta meg igjen likevel. Det var godt å gå med lettere sekk, svalere luft og med nykjøpte, lette strandsko, uten gnaging på hælene. Men det varte ikke lenge før den nye gå-teknikken begynte å slite stygt på fotsålene i stedet. Syklistpilegrimene Charro og Vicenta syklet forbi og ønsket god tur. Så forsvant de i tåken.
Det gjorde forsåvidt jeg også. Etter en stund sto et skilt om en alternativ pilegrimsvei, som ikke gikk langs hovedveien. Santa Maria hadde malt en gul pil opp den alternative veien. Og dermed bar det inn i den galisiske urskogen. En fantastisk natur. Og bokstavelig talt en regnskog. Noen hadde sagt at det regnet mye i Galicia. Santiago har samme rykte som Bergen. Andre sa det ikke regnet så veldig mye. Og alle hadde rett. Det lå liksom bare små regndråper i luften, som ventet på at noen skulle komme gående og få dem på seg.
Skog
En rev ruslet plutselig 20 meter foran meg på landeveien opp gjennom skogen. Den så seg tilbake, skulle til å søke dekning i buskaset, men kunne antagelig lukte pilegrim og gnagsår i harmløs kombinasjon.
Vegetasjonen var fantastisk variert. En botaniker ville kunne beskrevet den i det vide og det brede. Fuglekvitter, kyr og sauer var faunaens representanter. Jeg møtte en kone som gjette kyr, og tok et bilde. En annen hilste blidt da hun kom ut på tunet i det jeg passerte.
Det begynte å ane meg at denne alternative ruten var meget alternativ. Ingen landsbyer underveis, og etter ca 12 kilometer, gikk jeg fremdeles i skogen. Til sist kom jeg frem til en fattig liten landsby som luktet stramt av gjødsel. Det humpet en gammel dame ned veien. I Asbjørnsen og Moe ville hun ha stått med nesen i en stubbe i veikanten. Også andre gamle innfødte stavret seg bortetter veien i landsbyen - like dårlige til bens som meg.
Bygningene i landsbyen var laget av store, mørke stener, og veggene helte utover mot veien.Vinduene var omgitt av massive stenblokker av en lysere bergart . Typisk galisisk byggeskikk, med trekk fra keltisk kultur. (Dette kan man antagelig påstå om det aller meste i Galicia, med minimal fare for at å bli motsagt).
Regn
For å understreke elendigheten, åpnet himmelen seg med turens første skybrudd. Jeg fant et oliventre som jeg sto tørt under. Da det verste hadde gitt seg, kom en gammel dame ut av et lite hus i nærheten, og ropte til meg fra bak jerngrinden. Kanskje var det galisisk, kanskje var det spansk. Kanskje tilbød hun tak over hodet; kanskje skjelte hun meg ut for å stå under treet hennes, kanskje skulle hun tilby noen av kakene som huset kanskje var bygget av.
Hva hun sa, vil jeg aldri få vite. Det blitt ett av disse mysterier man bare må leve med - våkne med kaldsvette noen netter hvert år og spørre seg: hva var det egentlig hun sa der ved jerngrinden?
Dét er et eksempel på hvorfor det er spennende å feriere i et land hvor man ikke forstår språket. Eller sproget. Ja, ikke bare det at men ikke forstår språket - man forstår ingen av språkene! I Spania finnes det jo ihvertfall 4-5 språk jeg ikke kan. Kastellansk (riksspansk), katalán, baskisk, galisisk og kroppsspråk. Kanskje er det også tilsvarende varianter av kroppsspråk.
Regnet stoppet. En bil passerte - og bråbremset. En mann ropte fra bilen. Et stakket sekund trodde jeg at jeg plutselig forsto spansk. Har du set min kone? spurte mannen. En danske jeg hadde møt tidligere på ferden. Nei, svarte jeg, men jeg må si du passer dårlig på henne! Men har du sett Sarria? spurte jeg.Det hadde han. Han kom derfra. Hvor langt? 10-12 kilometer. Men det skulle jo være 10-12 kilometer dit fra Samos, og nå har jeg gått en mil! Jeg begynte å lure på om landet hadde begynt å strekke seg, på samme måte som i den portugisiske forfatter Saramagos siste roman, Stenflåten, hvor den iberiske halvøy løsner ved Pyreneene og seiler ut i Atlanteren. Så så vi på kartet, og min alternative vei var utvilsomt for de spesielt interesserte. Og dét var jeg jo forsåvidt. Selv om jeg snart kvalifiserte meg for kappgang i Paralympics.
Jeg spurte om det var mulig å få sitte på til Sarria. Det var godt jeg ikke skulle lenger. Det er farlig å kjøre i Spania. Jeg hadde sett det fra utsiden. På kloss hold. Men denne dansken var en sjåfør av typen i Tati-filmer og norske komedier fra 50-tallet. Han skulle rygge. Satte bilen i første gir, snudde seg bakover, tråkket på gassen, og durte avsted forover. Ikke bare én gang. Jeg var i ferd med å få gnagsår på nervene.
På stasjonen i Sarria - en liten stasjon - gikk det tog om to timer. Til A Coruña. Derfra gikk det tog til Santiago - målet for pilegrimsferden. Men på denne stasjonen fikk man kun kjøpt billett til A Coruña. Og knapt nok dét. Billettsystemet var lagt inn på data, og dette var fremmed for ham. Gjennom billettluken konstaterte jeg at med min bakgrunn i databransjen, og min erfaring med brukerfiendtlige programmer, skjønte jeg antagelig bedre enn ham hva som skulle gjøres. Selv uten å skjønne stort av teksten på skjermen. Men han hadde neppe råd til en konsulent fra Digital.
Han fikk til slutt ut en billett, og jeg satte meg i jernbarebanen....i jernbanebaren, med en kaffe, en smultring og El País. I avisen sto det en notis om at stadig flere spanjoler reiste på ferie til Norge. Med et bilde av en jente som solte seg i Studenterlunden i Oslo. Kanskje jeg skulle forsøke dét på min neste ferie.
En mann kom inn i baren med en hare i hånden, hengende etter ørene. Han overleverte den til en mann som sto i baren, og som deretter gikk ut en annen dør. Med haren i hånden. Søndagsmiddagen var klar. Gourmet-nettverket fungerte.
Tog
På landsbygden i Spania går togene sjelden. Da jeg fortalte min spanske venninne på telefonen fra Norge at jeg planla å ta tog i Spania, gjentok hun vantro: "Tog?" Ja, tog, sa jeg. "Men går det tog?" spurte hun. "Ja, det står jernbanespor på kartet", svarte jeg. Et nettverk av jernbanelinjer. "Men går det tog?" gjentok hun.
Santiago de Compostela - den hellige by
Santiago er en meget vakker by. Som det spanske turistkontoret i Oslo hevdet i en reklamekampanje: "I Santiago fikk pilegrimene sin lønn både i himmelen og på jorden". Som dokumentasjonsspesialist i Digital må jeg satse på det sistnevnte.
En summende høytidsstemning i katedralen. Fullpakket av pilegrimer som hadde kommet til fots, på sykkel, i bil, i buss, med tog og med fly. Jeg så på det man skulle se på. Jeg sto i kø der man skulle stå i kø. En knapp time. For å kysse det man skulle kysse. For å røre ved det man skulle røre ved. For å legge pannen mot det man skulle legge pannen mot. For å få mer visdom. Det eneste jeg ikke gjorde, var å skrifte. I skrifteboksen kommer du kort med en lommeparlør.
Matamoro - alvorlige saker
Noen ord om Matamoro - maurerdreperen. (Ordet er bygget opp på samme måte som Matador, oksedreper). St Jakob er kjent som en stor kriger. Dette ryktet er en interessant anakronisme, siden det blant annet var St Jakobs grav man beskyttet mot maurerne.
Men la oss ikke la noen usle fakta ødelegge moroa. Altså: Matamoro utmerket seg - som tilnavnet tilsier - ved å drepe arabere. Flere kirker har fargerike fremstillinger av dette, med et araberhode her og der. Santiago, det spanske navn for St Jakob, er fremdeles kampropet til spanske soldater.
For oss som bor i et såkalt sivilisert land, kan dette virke brutalt og primitivt, nærmest tysk, å gå løs på mørkhudede på den måten. Antagelig ville slike maurermassakre rammes av norsk rasismelovgivning. Men det er selvsagt en formildende omstendighet at begge parter var mørkhudede, slik at det mer var snakk om et internt oppgjør mellom ulike grupper sydlendinger.
Souvenirbutikkene i Santiago solgte St Jakob i alle kjente og ukjente former, og til alle formål. Som statue, krusifiks, maleri, glassmaleri, keramikkfigur, porselensfigur, som gull-, sølv- og bronsesmykke, Jakob Flaskeåpneren, Jakob Vinopptrekkeren, og Sankt Jakob med bjelleklang inne i kappen. Modeller av den store røkelseskjelen fra katedralen - botafumeiro - fåes både som salt- og pepperbøsse, og som øredobber.
Man kan mislike slikt.
Man kan gå forbi med nesen i været.
Det er to grunner til å la være.
For det første må man i så fall gå helt ut av byen Santiago for å unngå souvenirbutikker.
For det andre er det en absurd glede i å gi seg helt hen til juggelhysteriet. Dytte seg frem mellom hyllene i butikker som nærmest ler av din villighet til å betale, og fylle favnen med verdiløst juggel. Det er en opplevelse man ikke er forunt i Norge. Er man først i en juggelby, bør man absolutt dra på juggelshopping. La øyne og hender fråtse i bisarr skaperkraft.
Legg vennligst merke til at jeg her ikke tilføyer noen ironisk sammenligning med Digital-utstyr.
Jeg kom ut med Jakob Flaskeåpner, Jakob Bjelleklang, cocktailpinner med galisiske gjenstander på toppen, galisisk stabbur i finér som tannpirkebeholder, skåler med glorete kart over pilegrimsveien, T-shirt med kirkemotiv, vievannbeholder i keramikk, og endel ting jeg ennå ikke har pakket opp. Samt CD med pilegrimsmusikk, pilegrimstidsskrift med en whisky som hovedsponsor, pilegrimskortstokk, og nøkkelring med pilegrimsmaskoten. Og slipsnål med samme motiv.
Konklusjon
Med en viss innlevelsesevne og endel forberedelser, er en slik pilegrimsferd et meget givende møte mellom gammel og ny tid. Og et møte med en lite kjent del av nordmenns kanskje mest populære ferieland.
Men vil jeg som pilegrim anbefale pilegrimsveien?
Vil jeg som Digitaler anbefale Digital?
La meg si det slik: Neste sommer har jeg tenkt meg på en enda mer eksotisk, krevende og innholdsrik pilegrimsferd.
Jeg skal følge Digitals leveranse- og faktureringsveier.
PS.
Dette ble skrevet i de dager da Digital var verdens nest største datafirma, og tanken på at blikkboksfabrikken Compaq skulle spise Digital var like trolig som at Kjell Opseth skulle få igjennom at Stamveien til Bergen er verdens viktigste pilegrimsled.