Fattig trøst

Denne visen fra 1980 er vel egentlig mindre interessant enn opphavet er fascinerende. En medstudine hadde en kjæreste som bodde vegg-i-vegg på samme gang i en herværende studentghetto. En lørdag før hun skulle på teater med sitt nye bekjentskap dikteren, hadde kjæresten hennes kommet hjem fra byen med en annen jente, de gikk i dusjen sammen, og deretter spilte han en LP han hadde fått kjæresten, på høyt volum, men hun kunne likevel høre deres gjøremål gjennom veggen. Og så gikk hun på teater. Og så fortalte hun historien. En uke senere kom hun på besøk til dikteren, og fikk følgende vise servert. Som en fattig trøst. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.
2-3 år senere kunne forsåvidt hennes nye eks-kjæreste skrevet en tilsvarende vise til hennes nye manns eks-kone, men det får være grenser. Trøste og bære!

Så er solen gått ned
bak ditt hjerte et sted.
Nå er du sviktet,
ja, mere enn dét:
Han tok med en dame hjem,
så du kunne høre dem.
Venninnene sier: Åh jo, vi forstår!
Vennlige klapp
på ditt verkende sår.
Men hvor skal en stakkar gå
når man er tråkket på?

Kanskje forstår du at fattig trøst
er det eneste man får;
Solen kan skinne
og him'len er blå -
men dét er kun utenpå.

Gjennom de tårene
som du har felt,
ser du at menn'sket
er irrasjonelt:
Han kan bli falsk og fæl,
samme hvor god du er.
Du smiler til verden,
så slår den igjen;
ber om et brød,
og så får du en sten.
Og det som du tror er glemt,
er bare blitt varig mèn.

Kanskje forstår du at fattig trøst
er det eneste man får;
Bakom de blytunge skyer du så,
er himmelen alltid grå.

Nå har du grått,
så du prøver å le,
men smerten blir
ikke no' morsom for dét.
Broen er like brent,
og det som har hent, har hent.
Når du har ledd,
blir du etterpåklok:
Jeg burde sett
hvilken vei dette tok.
Vel, du så hvor det bar avsted,
men da var du fornøyd med dét.

Kanskje forstår du at fattig trøst
er det eneste man får;
Solen kan skinne
og him'len er blå -
men dét er kun utenpå.

Jo, han var frykt'lig,
men nå er du fri,
Og du kan høre venninnene si:
Kjære, forsøk igjen!
Verden er full av menn!

Men som du har sett,
er visst alt de kan gi,
ulike former for psykopati;
Roser har mang en torn,
og engler har også horn.

Kanskje forstår du at fattig trøst
er det eneste man får;
Bakom de blytunge skyer du så,
er himmelen alltid grå.

Forhold er ofte en kortvarig rus,
Himmelske haller
som legges i grus,
Men du har sett det selv,
(at) man trenger dem likevel.
Og de som tror
de forstår deg så vel,
gjør ikke dét
før de tråkkes på selv,

Da skjønner de kanskje
at fattig trøst
det er alt man gir og får.
Men du vil lære
og lykkes en gang,
og dét var en trøstesang.

 

Tekst & melodi:
Henrik Wigestrand

 

(Contents)(Previous)