Tekst & melodi: Henrik Wigestrand
Jeg har en mann i IBM, og IBM er mannens hjem.
han kommer hit en gang i blant og hilser på
(morn - jeg må gå!)
men av og til så lurer jeg på om han faktisk lurer meg:
at overtid er alibi for én han har på si'
og jeg blir desperat a' å bedras med data.
Så jeg tar ikke lenger sjansen
på å bli lurt hver kveld!
Nå vil jeg ta opp konkurransen
og få meg en elsker selv
i kveld!
Her sitter jeg og henger i - en parodi på fleksitid:
Jeg b'ynner tidlig for å slutte senere.
Jeg tror'kke dette går lenger, jeg ender som min forgjenger:
han vokste med sin oppgave, og sprakk som en ballong,
Så nå kjøper jeg roser, og går hjem og koser, men
det lå en annen mann i sengen
de hvor jeg engang lå
Jeg har visst jobbet litt for lenge,
nå b'ynner jeg å forstå
at jeg må gå.
I ekteskapet er jeg visst blitt redusert til en statist,
jeg mistet min bevissthet, men er blitt bevisst til sist.
Men jentene i IBM, du finner bare ikke dem
i lilla og burgunder på den 8. mars i tog,
nei, du finner dem heller i Vogue som modeller.
Men jeg har funnet solusjonen, nå har jeg fler på si':
jeg elsker med kollegers koner mens de jobber overtid
og jeg har fri.