Skrevet til Titanicforlisets 90-årsjubileum, og fremført i den anledning på Norsk Sjøfartsmuseum 14.4.2002.
En blindpassasjer
b'ynner reisen et sted
langt borte fra skuter på havet,
Selv b'ynte jeg ferden i fosterlig fred
gynget omkring før jeg seilte avsted
der inne i moderens mave.
Og siden jeg
aldri har innløst billett
på denne seilas gjennom livet,
er jeg en gjest der jeg aldri ble bedt,
reiser til steder jeg aldri har sett,
(med) stø kurs, som et stykke drivved.
Men det er ingen som ser
en liten blindpassasjer
som huker seg ner bak no'n kveiler,
og ingen som hører de bønner han ber
når de seiler.
Enkelte egner
seg best som ballast,
å være sin egen bagasje,
Man gjemmer seg bort og man klorer seg fast,
trygg i et hjørne i stormenes kast,
og inngår i skipets tonnasje.
Det sies at
veien blir til mens du går,
Det spørs hvor du er underveis hen,
Du må ta sjansene du aldri får,
Lite blir vanligvis til mens du står
og sparer penger til reisen.
Men det er ingen som ser
en liten blindpassasjer
i mørket blant tønner med lake,
og bare i drømmene
våger han se seg tilbake.
Det sies at
båten blir til mens man ror,
store ord driver visst verden.
Men vi er mange, langt fler enn du tror,
blindpassasjerer om bord på vår jord,
som bare er med på ferden.
Slik blir vi båret fra vugge til grav
som bølger av dager og netter.
Mennesker møtes, som himmel og hav
på horisonten, så preller de av,
når du ser nærmere etter.
Men det er ingen som ser
en liten blindpassasjer
i hjertet av storm og orkaner,
men kommer i havn uten navn
men et savn ingen aner.
En blindpassasjer
setter slett ikke spor,
Han bærer sporene med seg;
Smyger i land som han smøg seg om bord,
Blindpassasjer er et underlig ord:
Han vet at ingen kan se seg.
Vasco da Gama
og datidens menn
reiste med mål og visjoner.
Selv vet jeg aldri hvor reisen går hen,
Målet fornyes igjen og igjen,
som improviserte toner.
Men det er ingen som ser
en liten blindpassasjer,
og ingen som kan høre sangen
jeg skriver om livet som jeg lever ett vers om gangen.
En blindpassasjer
er en stor optimist,
selv når knaker og knirker.
Der oppe spiller en fiolinist
Nærmere deg min Gud spiller han visst,
minner om barndommens kirker.
Men dette skipet
kan aldri gå ned,
Og jeg har gjemt meg her nede
på proviantrommet, bak lås og slå
spiser jeg som første klasse, jeg òg,
hjemme her i gjemmestedet.
Men det er ingen som ser
en liten blindpassasjer,
som dør i Titanic-forliset;
men nitti år senere
synges fremdeles min vise.
.
.
